My unicorn dream

En kunstner skal døpes

«Stillheten i rommet, stillheten bak vinduet, det lille lyset som kaster en skygge, en skremmende skygge. Kroppen ligger stille i sengen og øynene er stille lukket.

Bevegelser kan sanses omkring, skikkelser som danser i det fjerne. Fra venstre til høyre og fra blått til rødt angriper de meg, de overvåker meg, så gale og truende eksploderer de. Overalt, ser og føler trykket av dem. Overalt.

Alt jeg kjenner til er smerte, det er nesten uutholdelig. Klamrer seg fast i brystbenet mitt. Kveldes. Den skarpe pusten, de tomme øynene og urolige hender. Hjertet hopper over et slag. Mister fokuset. Fjernt. Alt var mørkt, så inderlig mørkt.

Jeg er en kriger. Under er ensom kamp.»

Dette er et utdrag fra boken jeg skrev og illustrerte på skolebenken i Oslo rundt tidsrommet 2016-2017. Denne kampen mot angst er inspirert fra min egen og andres personlige historier.

Man kan jo si at fotsporene i nakken din har gjort deg til den du er i dag. Fortiden er deg, du er hva du har opplevd og blir til. Men ingen kan forandre livet ditt for deg, kun deg selv som må ta steget videre, heve hodet, finne styrken og ta kampen i egne hender. Selvfølgelig kan man få hjelp, en guide på veien men til syvende og sist så er det din egen vilje og styrke som må samarbeide og føre deg dit du ønsker å være.

Men hvorfor sier dem, lær deg å se fremover og ikke bakover, fortiden skal ikke ha overtaket på deg, du må slå opp med fortiden, det kapitelet er over osv. Dem har kanskje et poeng, for å jobbe med sin egen psykisk helse må man først jobbe seg gjennom fortiden, også lære seg å se fremover. Lære å forstå sine lidelser og hvordan de fungerer. Men fortiden vil alltid være en del av deg, det har kommet mye erfaringer ut av den tiden, som gjør at du tar bedre valg neste gang, det blir lettere å unngå de samme fellene, lettere å se tegnene og lettere håndtere de nye utfordringene. Som jeg pleier å se på det;

«Mine blindveier og motbakker har bare ført meg til bedre utsikter, så skulle det dukke opp fler av disse, vil jeg bare se frem til neste bedre utsikt.»

Dette livet har blitt preget av mye redsel, usikkerhet og traumatiske opplevelser. Jeg har alltid lurt på hvorfor må de gode menneskene få all dritten, hva har vi gjort så galt? Det er ikke rettferdig, hvorfor må de onde menneskene slippe unna straffen? Vi kan la oss synke ned i det svarteste hullet for å gruble i evig tid, men det hjelper ingen.

Uansett.. jeg skal forklare denne historien kort. Vi kjørte på en ganske humpete vei, på denne humpete veien møtte vi på stadig nye avkjøringer. Selv om det noen ganger viste seg å være en blindvei, kunne man velge å snu, rygge tilbake å prøve en annen vei. Etter mange nok forsøk kjører vi nå på en vei som virker ganske ålreit, utsikten er fin og her vil vi fortsette å kjøre videre for å se hvor det kan føre oss.

Jeg ergrer meg ikke over at fortiden min har torner, jeg gleder meg heller over at jeg kan plukke dem av og bruke det til å skape noe vakkert. Utrolig nok så har det påvirket den prosessen å finne ut hvem jeg er i min kunst, hvordan jeg vil uttrykke meg selv og hvilken strek som identifiserer meg. Så burde jeg kanskje være takknemlig for det fortiden har gitt meg? Det høres merkelig ut, men likevel om det er vanskelig å akseptere all den motgangen, kan det i hvert fall brukes til noe godt. Jeg hadde nok heller aldri oppdaget noe så unikt hvis det ikke hadde vært for belastningen i fortiden. 

Når jeg var liten, hadde jeg drømmer akkurat som alle andre barn hadde. De var gjerne fylt med glitter og formet som flyvende hester, litt sånn surrealistiske drømmer som kanskje var umulig å oppfylle men alt var mulig når man var barn. Desto eldre man ble desto mer forbedret ble drømmene, det ble mer og mer tydelig hvilken retning man faktisk skal satse på og noe blir ganske viktig å oppnå, noe veldig betydningsfullt. Reisen dit kan for noen være veldig lang, men uansett hvor lang den reisen er, så er blodet og tårene verdt det. En av de reisene lyder slik;

«Ut i det åpne hav sitter ei å venter tålmodig i sin lille seilbåt, venter på mye vind og bølger for å bli en meget dyktig seiler. Hun sitter med store ambisjoner fordi hun har forbedret seg godt, samlet opp masse kunnskap før hun satte seg i båten og forlot den trygge havn. Nå var hun endelig klar for å greie seg på egenhand, de første bølgene tok tak og vinden svevde båten utover, men etter hvert utviklet det seg til storm og hun måtte finne balanse og ta kontroll.

Når hun først hadde kontroll på båten og stormen ble det brått vindstille. Så stille at båten ikke lenger gikk fremover. I mellomtiden måtte hun grave frem all kunnskap og bruke det til å skape vind, nok vind at det ble fremgang, til det en dag kom naturlig. Så når neste storm kom uventet var hun bedre rustet, denne gangen hadde hun et ekstra seil, et ekstra våpen og dermed visste hun nettopp hvordan holde både roen og kontrollere ruta videre til det ble bedre føre på havet.

Opp av ryggsekken der resten av den medbrakte kunnskapen ligger dro hun på seg en rød lue, denne representer hennes identitet, hennes selvtillit og styrke. Nå er hun også klar for å vise hva hun er god for, hva hun har lært på denne reisen, hvem hun er og hvor hun skal.»

Jeg skal rett og slett nok en gang brette meg ut og vise frem mine indre organer, presentere dette til dere og gjerne for hele verden, hvis mulig. Det er ikke umulig, det umulige tar bare lengre tid. Altså det er ikke viktig om hele verden oppdager dette men at i hvert fall en mengde flotte mennesker i alle aldre, både beboere på øya og besøkende, på noen deilige sommerdager skal oppleve et flott stykke livsverk.

Samtidig skal en ung kunstner døpes, det skal settes et fjes, et navn på den skjøre og vakre streken, det skal presenteres på skikkelig vis for en gangs skyld. Det skal arrangeres der historien på en måte startet, i hvert fall der hun lærte seg å sykle, der hun fikk sin første søsken, der hun opplevde sin første skoledag og som alltid vil være hennes andre hjem.

I skrivende stund er dette prosjektet godt i gang, det er så stort at det krever tid for godt resultat. Denne lange prosessen skal holdes synlig og oppdatert på flere plattformer og du kan være med på å påvirke den. Med god hjelp fra deg kan budskapet spres mest mulig og forhåpentligvis kan dette gjennomføres allerede neste sommer om vi er i rute. Jeg gleder meg enormt til å vise dette til dere, for dette blir det beste og største jeg har produsert eller skapt hittil.


…


Her er altså en kort presentasjon av prosjektet;

«FOTSPOR I NAKKEN er et prosjekt, en serie som fremstiller traumer 

gjennom vakker poesi og kunst. På den måten at det skal være lettere å snakke om sårbare emner. Vi trenger bedre forståelse, øke åpenhet, lære å godta og respektere, samt normalisere psykiske skader som en del av livets utvikling og vekst.» 

Madeleine Sandsland Aarø er kreatøren bak MSA illustrasjon, en ung illustratør og kunstner som er oppvokst på den vakre øya Hvasser i Færder.

Selvlært tegner men har senere samlet kunnskap fra praksis i fotostudio, utdanning i design og håndverk, medier og kommunikasjon i tillegg til studie i illustrasjon.

Med sin unike, sårbare strek danser hun blant mennesket og landskapet, samt andre underlige motiver. Hun er spesielt opptatt av å belyse psykisk helse eller andre sårbare emner.

Ønsker du å bli bedre kjent, følge med på utviklingen av dette prosjektet eller se flere av hennes tidligere arbeid, følg reisen videre på sosiale medier:

FACEBOOK: MSA illustrasjon

INSTAGRAM: @msaillustrasjon

WEBSIDE: www.msaillustrasjon.com