ÅRET 2020 ER IKKE AVLYST

Allerede så har jeg følt på det å ikke ha prestert godt nok de siste to åra, ikke har jeg produsert nok og heller har jeg hatt en stor fremgang. De to åra skulle vart lengre, gitt meg i det minste muligheten til å bli bedre, men neida dem forsvant like fort som jeg smatt ut døra. Man kan godt prøve seg ved å skru klokka noen timer tilbake, late som at man har bedre tid men det ville ikke gjort stort. 

Det er så enkelt å bare sette opp en plan, noen punkter fordelt utover ukene, men likevel er lista omtrent ustrøket når tiden er omme. Hvorfor skjer dette gang på gang, spør jeg alltid meg selv, like oppgitt og skuffet over elendig innsats. Setter jeg opp for høye krav til meg sjøl? og prøver å gjøre ting litt annerledes i håp om en bedring, men plutselig slår livets gang i fleisen og stanser hele prosessen. Alt blir satt på pause for heller å rette opp krøll i hverdagen, noe som er helt naturlig sier dem. Livet er jo som en berg og dalbane sier dem. Joda sant nok det, men skal det bli noe ut av dette en gang så må noe bli gjort, helst i går. Slik står man å diskuterer med seg selv, gang på gang og fortsatt like skuffet. Hvorfor straffe seg selv? Hvorfor må man føle på det å gjøre en bra nok innsats hele tiden, hvorfor presser veggene rundt oss bare mer og mer? Stemmer som vet de har rett og andre stemmer som vet tiden er knapp. Stress. Unødvendig stress, kalles det. 

I staren av hvert år forsøker man gjerne å starte med blanke ark. Jeg har også hengt meg på denne trenden, men som andre nyttårs forsetter, blir det aldri som planlagt. Det er alltid noe i veien skylder man gjerne på, velger å la det bare ligge og står dermed stille mens tiden går. Igjen så nærmet det seg nok et nytt år, men denne gangen valgte jeg å se på det som et stort år. En ny mulighet til å sette ned foten, bli streng mot seg selv men ikke på en nedlatende måte, bare slik at den nye planen faktisk blir gjennomført. Det som ikke fungerte sist må justeres, med nye teknikker og nytt system. Nye realistiske mål, ikke for store og heller ikke for avansert. Akkurat nok til å greie det. Plutselig kan jeg gå ut av dette året med en overraskelse, bli imponert over meg selv og kanskje til og med stolt over egen innsats. Kanskje jeg får til mer enn forventet, produsert mer en planlagt og større fremgang enn jeg så for meg. Det får bare tiden og jeg bevise. 

Året 2020 er avlyst, stod det plutselig på en uthevet overskrift. Videre forklares det slik blir din nye hverdag og punkt for punkt er dette de nye tiltakene som må følges. Alt stenges og avlyses, sosiale aktiviteter forbys. Varsling om å holde god avstand, så helst blir du hjemme. Men ikke få panikk, bevar roen og tenk på hverandre. 

Så får man panikk, er konstant urolig og det blir fullstendig kaos. Vi river ned, flykter på villspor og samler inn ressurser nok for årevis. Virker det da som. Nå handler det om å overleve, vi blir som ville dyr og jakter uten syn, uten hørsel. Plutselig lurer vi på hvem vi egentlig er, eller hvor vi egentlig er på vei. Det er først når en krise ankommer at vi ser hvordan mennesker vi lever blant, den sanne egoist trer tydelig frem i samfunnet. Egentlig så vet vi ikke hvordan å forholde oss til en krise, vi er uforberedt. Skjer det så skjer det, har man alltid sagt. Når vi heller skulle sagt, hvis vi havner i en krise så er greit å være forberedt. Vi ønsker ikke tenke på det, viker dermed unna og satser for godt på livet. Akkurat på samme måte som at du bestemt sier, jeg vil aldri havne i en ulykke og en dag så smeller det. Det er mange som trekker seg vekk når et problem oppstår, gjemmer seg og tror det ordner av seg selv. Men hvordan kan vi da håndtere et problem man ikke kommer seg unna, når det ikke finnes et sted å gjemme seg, der vi alle sitter i samma gjørma? Vi er nødt til å ta et tak i oss selv, være mer forberedt og gjøre vårt beste i å løse problemet. Gjør vi ingenting, vil ingenting løses. 

Vi står nå her og ikke aner hva vi kjemper mot, bare noe ukjent og farlig, dødelig for noen. Vi forblir skremt og usikre. Vi har havnet i et problem vi ikke vet hvordan skal løses, setter derfor samfunnet på en prøve og ser hvordan det utspiller seg. Fordelen for neste generasjon er at denne tidens resultater vil redde dem i en ny krise før den rekker å utvikle seg, men det er ikke godt nok når vår generasjon skulle hatt den samme erfaringen og kunnskapen. Det kommer derfor en ny uventet fremtid for oss alle. For noen har båten allerede sunket, for andre er det akkurat som før. Noen har ikke nok til å overleve, andre har mer en nok. Så hvordan den nye hverdagen blir, er et mysterium akkurat nå. Vi er dermed nødt til å lukke døren foran oss og vente, vente tålmodig på en ny start og forhåpentligvis en positiv. 

Så mens vi venter, bør vi kanskje se på dette som en tildelt mulighet, en ekstra sjanse der vi faktisk kan bevise det å bli et bedre menneske, bedre mot seg selv og bedre mot hverandre. Finne ut hvordan ting egentlig skal være, hvordan samfunnet egentlig burde fungere. Det er også kanskje nå man kan benytte seg av all den ekstra tiden, på å gjennomføre det som har ligget. Det som ble utsatt og det som aldri fikk sett sitt lys, kan nå endelig skinne frem. Enten det er å løse en gammel konflikt, ringe noen du ikke har snakket med på en stund eller ta opp det prosjektet du lenge gjerne skulle fortsette på. Det gjelder bare å benytte seg av denne tiden til fornuft og løse dette på en god måte. Så kanskje vi kan oppdage noe nytt som vi fikk oversett i fjor, eller kanskje er det nå det store eventyret virkelig starter. Velg heller å se positivt på det, likevel om vi opplever dette som en katastrofe og den enkleste utveien i en vanskelig periode, er å grave seg under jorda og slenge det negative i alle retninger. Tro meg, det vil aldri ende godt. 

Vi bør snu før det er for sent, vi bør heller sette pris på enn å glemme vekk, vi bør heller glede oss over enn å hate. Lytt, se og gjør noe bra for hverandre. Ikke avlys hele året 2020, hold heller det som kan i aktivitet, gi det som trenger oppmerksomhet, nettopp det og stå sammen mot frykten. Løft opp de svake og syke enda mer enn før, inkluder alle og hedre de som setter sitt eget liv i fare for å holde samfunnet i stand. Lær av hva dette gjør med oss og bygg opp en bedre beskyttelse for fremtiden. Dermed går vi sterkere ut av dette, sammen.