JANUAR

Det er så merkelig, så underlig hvor fort tiden egentlig kan gå når du er så opptatt av alle de hverdagslige ting. Tiden kan ikke stanses, den kan bare nytes hvis man bare virkelig ønsker det. Stress kommer som regel når du føler at tiden ikke strekker til, stress kommer innenifra og kan føles som et skikkelig ubehag i magen, pressende på skuldrene eller gnissende i hjernen. Tanker som, jeg skulle gjort det, skulle ha rukket mer av det og fader at jeg ikke hadde mer tid til å gjøre meg ferdig med ditt og datt.. 

Vi legger planer, gjøremål og forsetter for det nye året. Noen ganger er de realistiske og gjennomførbare, andre ganger er de så store og kompliserte at det fort kan bli vanskelig å gjennomføre dem. Plutselig, der er året over og du fortsatt har en del igjen på lista. Det føles som et svik, et stort tap og nesten litt flaut. Når det store spørsmålet som gang på gang dasker i panna på deg hver eneste Januar, så hvordan har året vært? Grubles det kun om hva man ikke har oppnådd, men heller beskriver det som et akseptabelt år. 

Jeg tror vi er blitt litt lurt, til og med litt svindlet av årstidene. Hadde de holdt seg normalt, som de faktisk skal oppføre seg så hadde vi kanskje hatt bedre tid og flyt gjennom året. Vanligvis begynner året med vinter, der julestemningen ofte henger igjen fra enden av det forrige år, der sneen dekker dalene og skia svever under oss. Peisen skaper god stemning i stuen, under teppet vi ligger med ullsokka på utsia. Vi slapper fortsatt litt av før det nye året braker løs nemlig. Etterhvert smelter sneen og blomstene spirer, alt blir grønt og skjønt. Med mindre plagg på kroppen, heves nesen i været og nyter den deilige duften av vår. Lyset blir lengre og vi våkner til livet, akkurat som naturen sjæl og alle dyra i den. Mens vi drømmer oss inn i nærmeste fremtid om strender i andre lender, om bølgesvett over det glitrende blå havet. Måkeskrik som vasler om at sommeren er på vei, så kommer den faktisk en dag stigende på. Vi setter oss litt ned og puster på ei stund, i mens vi skifter farge og springer nesten naken over sanden, så er vi halvveis. 

Nå skiftes farge på trærna, vinden snur og vi tar på et par ekstra plagg. Grønt, rødt, gult, oransje og litt lilla, kanskje også litt blått er det eneste vi ser omkring oss og på oss. En skikkelig stor fargeklatt. Nå lener vi oss helt tilbake og beundrer de lange kvelder med solnedganger, vi glemmer tiden og fort blir det mange lange netter med latter. Sakte men sikkert blir dagene mørkere, kjøligere og med enda flere plagg på kroppen blir peisen tatt i bruk på nytt, telysene tent og en rykende kopp føles godt i kropp. Når de første snøfnuggene daler ned på bakken, kribles det i magen om at julen nærmer seg. En tid hvor fargerike lys blir tent, brede smil og gode hilsener blir sendt, og en tid hvor vi både gir og får. Vi samler oss til slutt rundt det store middagsbordet, dekket med både det ene og det andre av smakfulle retter. Minner tilbake til før i tiden blusser opp, vi gledes over det var en gang og når vi fant på de utroligste ting som barn. Før vi minner oss om frem i tiden, mot det nye året som ligger i vente og setter oss nye planer, gjøremål og forsetter. 

Men egentlig fungerer det seg slik at vi har alle årstidene gjennom en måned. Plutselig, der ja. Så kommer det nye året uventet. De planer og målene vi satte i fjor, forsøker vi gjennomføre allerede nå i Januar. Nå skal jeg slutte å røyke, nå skal jeg begynne å handle julegavene tidligere, nå skal jeg begynne å være mer aktiv.. Men i enden av året står de fortsatt ustrøket. Når det vanligvis skulle ha vært en snødekket grunn, har det kanskje ikke kommet enda, men kommer heller så uventet som en kanon. Bakken treffer pannen, det glitrer og blåveisen gjenspeiler seg. Det første steget ut av døra inntreffer en stor vannpytt over det hele, bløtt og kaldt. I et sekund ser det ganske lovende ut når solstrålene skinner over landskapet, med plussgrader og fuglekvitring, føles det nærmest ut som våren banket på. Like forvirra blir dyrene som oss, vi stopper litt opp.. Nei søren, det er fortsatt vinter. Vi lukker opp døra igjen, det er som om vi har hoppet over et kapittel når varmen slår i trynet, de grønne dalene strekker seg ut i en blomstereng og plutselig er det liv i nabolaget. Hva skjedde? tanken forsvinner raskt og forsøker heller nyte tiden så godt som mulig. 

Men før vi rekker å sette oss godt til rette, dukker det opp en uventet storm. Det braker løs, vinden fanger håret, dytter deg litt tilbake, litt til siden og noen ganger litt frem. I et øyeblikk lyses det opp og i et annet mørknes det, slik holdes det på frem til vi klamrer oss fast. Fader, det var de julegavene da.. Men vent, hører jeg måkeskrik enda? Det må være døgnrytmen som tukler med tankene. Så går det opp for både oss og naturen sjæl at julen nærmer seg med stormskritt, vi vimser og vi fjamser oss rundt, bygger hi og samler inn ressurser nok for hele vinteren. Døgnet går rundt og rundt, svimmelheten tar over, vi løper på skeive inn inn i målstreken, men like før svinger vi en rask tur innom bobla og dobbeltsjekker lista. Pesende samles vi rundt middagsbordet, bare skravler om vær og vind, gjentar de samme historiene, rett og slett fordi ingenting nytt har skjedd de siste fem årene. Pang. Så kom det nye året før vi rakk å forberede oss noe særlig, eller innse at jula allerede er over. Feiret vi egentlig jul? Tanken forsvinner raskt også var det på´n igjen. 

Er det da noe rart i at vi blir forvirret av hvordan årstidene herjer, hvordan tiden føles kort og gjerne kortere for hvert år. Noen prosjekter tar derfor lengre tid å gjennomføre, gjerne flere år, men til syvende og sist har vi lagt nok tid og sjel inn i arbeidet og resultatet hylles ekstra sterkt. Kanskje mest for oss selv, men da har vi i alle fall bevist folket at vi har nådd målet, som bare tok litt ekstra tid. Vi har ikke dårlig tid, vi må bare bli flinkere til å bruke den riktig, forstå at noe tar lengre tid enn annet, at noe ikke går helt etter planen eller ble slik du hadde sett for deg. Sånn er det bare, vi trenger ikke straffe oss selv for at vi bare bomma litt, det er lov å kaste en gang til. 

Vi blir alltid bedre ved det neste kastet, bedre for hvert år og gjennom tiden utvikler vi oss på alle mulige måter. Noe som vi heller bør rose oss mer på enn å kaste bort tiden til å klage på det vi ikke fikk gjort i fjor, eller forrige året der igjen. Som vi alltid pleier å si, nytt år, nye muligheter.